På Malnes ble det bare funnet to graver, men det var midt på sommeren og gresset sto høgt der det skulle være graver å finne. Under grøftearbeid på Malnesmyra fant de noe seinere, skjelettet av en velvoksen mann. Funnet av et irsk bronseprydstykke i Hovden kan ha vært hærfang fra Irland i vikingtida. Kanskje hovdehøvdingen hev seg med håløyghæren som fulgte Magnus Berrføtt på hærferd i vesterveg?
Ellers er det funnet angler av bein, vabein, og fint formet fiskesøkker i stein. Fiske og fangst har nok alltid stått sentralt hos folket som søkte hit ut.
Opprinnelsen til stedsnavnene
Først på 14- og 1500- tallet dukker navnene opp fra historiske kilder. Malnes som kirkestedet, som gav navn til hele sognet. Hovden - som Marsholmen. Navnet betyr sannsynligvis den lave holmen (av marslig = gammelt for lav) - det vi nå kaller Holmen eller Buholmen. Allerede den gang et velkjent fiskevær med rav og rekling som spesialiteter. Der sto det alt fra slutten av 1500-tallet ikke mindre enn 20 rorbuer. Det var da gode år for vår- og sommerfiske, og folk strømmet til steder med kort utror. | 
|
Utetter 1600- tallet var det også jektbruk på Marsholmen, men dårlige havneforhold gjorde stedet lite egnet til opplag for større fartøy. Fogden i Lofoten og Vesterålen skriver i sine beretninger fra en reise rundt i fogderiet på slutten av 1500- tallet om Marsholmen:
«Her er såre ondt å komme til lands, og å lande for storm, strøm og gjelv (understrøm). Det er store og farlige bølger og sjø, som bryter på klippene så hardt at det gir stor og forferdelig lyd fra seg, og havet der rundt omkring er slået hvitt av skum».
Det var nok en skikkelig uværsdag han hadde møtt, dansken - når tungbåra tar med seg botnstein på sin ville ferd imot land i avsindige scenarier. Kanskje var det | 
|
denne frådende og brølende, ytterste pynten på Malneshalvøya, «Manesholman» som var opphavet til navnet Malnes?
Men det menes vel helst å komme av ordet mol; en banke av småstein langs en strandbredd.
Hovden skal bety; en høy og bratt klippe, som hever seg fra det bakenforliggende land - og stikker fram i sjøen.
Fra historisk tid
Både Malnes og Hovden var krongods, eller kongens gods til ut på 1800-tallet. Mange av oppsitterne på 16-17- og 1800-tallet var lensmenn og lagrettsmenn, personer med stor innflytelse i bygda. F.eks. var Hans Blasen lensmann og jektstyrmann på Malnes 1610-17.
I Hovden bodde sjefen for kystværnets 2.seksjon - det gamle forsvaret. Den siste var Carsten Pedersen, som døde i 1830 - han var også lagrettsmann.
Fra 1688 og fram mot år 1700 lå Hovden øde. Malnes likeens fra 1701 ti1 1710. Årsaken var nok flere perioder med uår både på hav og land. Det ble hungersnød i hele landsdelen, og mange sultet i hel.
I 1567 bodde det 2 leilendinger og 5 husmenn på Holmen. Men det er nok rimelig a tro at det bodde folk både i Heimgården og på Litt-Hovden ( Grundhouff 1610 ) også dengang. Da det ble stukket ut for veien ned til allmenningskaia ble det blant annet en god del krittpiper, som var vanlig i bruk på 16- og 1700-tallet. | 
|
På Malnes var det i 1567 en oppsitter. Slik var det også i 1723, og da nevnes det videre: Gården har ingen skog, seter, eller kvern. Beleilig til fiskeri, men med vanskelig landing i sjøbor. Har liten solgang, og det er meget tungvint for skogferdsel med båt. Sæd: 2 skpp, og 2 skpp. Avling: 5 skpp. En hest, 6 kyr, 9 sauer og 9 geiter. | 
|
I 1732 fortelles det om Hofden med Marsholmen: Har 2 oppsittere. Ingen skog, seter eller kvern (Men Hartvig Andersen, som hadde en del av Hovden 1786 -1830 eide likevel kvern. Hvor den stod nevnes ikke. Trolig var det i Røsshagen eller i Hesten, og at begge gårdene fikk malt kornet sitt der ).
God solgang, - er meget sandig og tørrlendt, og udbryder årlig som hafsøen udtager. (Hva nå det betyr? Magnar Hanssen forteller: «Havnevesenet dreiv med reparasjonsarbeid på Heimgårdskaia ei tid mest eg vaks opp. En av basene var Charles Phil. Han sa det slik om Heimgårdsstøa: Sanden dreges inn i støa om våren, og ut igjen om hausten. Dette kjem alltid som sikre vår- og hausttegn»).
- Sæd: 4 skpp. - og 4 skpp. Avling av sæd: 1 sekk. En hest , 8 kyr, 3 ungnaut, 13 sauer, 10 geiter. Hendig til fiskeri.
I 1832 heter det så: Nær gården Malnes ligger gården og fiskeværet Hovden, av skyld 1 og 1/2 våg fiskes leige. Som jordbruk er den ganske ubetydelig, men er et
bekjent fiskevær hvorfra sommerfiske især drives med fordel. Fisket drives fra nært land, ut til en mil til havs. | 
|
Etter hvert som seklene skrir frem, forandres- og eller forsvinner navn. I 1832 var Marsholmen gått ut av bruk, senere går også Malnes inn under fellesbetegnelsen Hovden i offentlig sammenheng. Bare stedets "egne" bruker navnet og skiller mellom gårdene. I dag kan en registrere at utenforstående bruker navnet om kjerkestedet Eidet, etter som både Malnes kjerke og Malnes Bedehus står der.
Handelsstedet Hovden
I 1660 årene var det fire personer i Vesterålen som hadde borgerskap i Bergen, dvs. rettighet til a drive handelsvirksomhet, den ene var jektskipper
Laurits Reinholdssøn, Hovden. Dette var antakelig den første spede begynnelse til handel i Hovden. Laurits var ellers leilending og lensmann. Han førte dessuten regnskapet for Malnes kjerke.
I 1650 fikk han støpt om kjerkas gamle og ødelagte lysekrone. Han kjøpte sju tylfter bord fra Bergen og fikk bordkledd og tjærebredd kjerka. Den mangla både våpenhus og klokkehus, det fikk han Peder Sinderssøn til å sette opp i 1658.
At Laurits var en velstående mann kan det ikke herske noen tvil om. I 1659 hadde han en utestående fordring hos kjerka på 55,5 riksdaler. | 
|
Den neste kremmeren vi får vite om er jektskipper Peder Henriksen Bruun fra Børøya i Hadsel. Han fikk i 1771 kongelig bevilling til bondehandel, og gjestgiveri i Hovden året rundt mot 10 riksdaler til kongens kasse.
Sønnen, Henrik Dinclo Bruun overtok forretninga i 1802, og drev den fram til han døde i 1825. Da overtok enkefru Anne Malene Bruun. Men det var enkemadam Margrete Femer, enke etter Hans Femer, gjestgiver på Kvitnes i Hadsel, som styrte Bruuns handel i Hovden fra 1801.
Det var utetter 1800-tallet Hovden virkelig vokste fram som handelssted. Erich Leganger Coldevin, gjestgiver på Melbu overtok i 1836 etter kontakt med enkemadam Bruun. Noen år senere kjøpte han den ene halvparten av Hovden, som til da var delt i to bruk. | 
|
Men allerede i 1828 hadde Job Desingthun Offersen fått kongelig skjøte på den andre halvdelen, og da Coldevin sette til på en tur fra Breistrand - der han også drev handel- overtok Job også hans del av Hovden. Med den fulgte Marsholmen og Frugga, Godvika med Lyngøya.
Job drev handel i Hovden fra 1848 - 1861, men før det drev han også tuskhandel med ”sterke saker”. I 1842 fikk han seg ei bot på 10 spd. for ulovlig salg av brennevin.
Job gifta seg i 1830 med Birgitte Elisabet Jørgensen Bye, enka etter Carstein Pedersen, som før omtalt. De fikk tre barn, men alle døde unge. Slik var det at en av forfedrene til de fleste av dagens Hovdeværinger, han Anton lsaksen ble fostersønn hos væreieren - etter å ha kommet dit som ”gjetargluint”.
Men Anton hadde ikke lyst til a drive handel, han hadde hav i blod. Alt som 12 åring begynte han å ro fiske, slik skikken var den gangen for vanlige folk. Kanskje fikk han litt hjelp av Job da han som 18-åring kjøpte seg storbåt og begynte som høvedsmann. Det fortelles at Anton skulle ha sølvgjenstander og annet fint gods i sitt eie, som han hadde fatt av Job. Anton ble gift to ganger, og fikk til sammen elleve barn. |
|
Første væreierdynasti
I 1861 solgte Job Desingthun Hovden til Johan B. Ellingsen for 1000 riksdaler. Ellingsen ble født på Liland i Ofoten i 1829, og visstnok i slekt med Ellingsen-ætta på Sortland. I 1863 om høsten kom så storsilda settende i eventyrlige mengder mot land. Folket fra Gaukværøya til Nyksund trengte knapt å bløyte garn for a laste båtene sine. Den nye væreieren i Hovden kasta ei sildnot på Kjeila, altså inne på havnebassenget og håva der inn flere tusen mål sild. Folk og båt fra hele landet kom snart til, og det ble liv og virksomhet.
I 11 år var storsildfiske årvisst og sikkert, så ble ho borte like plutselig som ho kom. Men det var også annen fisk som fulgte etter silda. De trengte berre a ro ut til Havsundet for å drage last, om da ikke kveita kom sigende inn. Denne i dag - som tidligere også - så skatta fisken var den gangen ingen ting verdt. De slo ho i hel, og kasta ho ut igjen - bare noen få av høvelig størrelse tok de i land og brukte som båtlunna.
Nå var det i godlaget dette gåtefulle havet, som så ofte kan sette fantasien i sving – og gi tanken flukt. Nå ville de ødsle av rikdommen sin – det var ikke lenger lotterispill å drive fiske. | 
|
Ellingsen drev Landhandel i Hovden, og forretning med sild og annen fisk. Han solgte også øl, vin og
brennevin, antatt salg bare av sistnevnte vareslag ble i 1865 beregnet til 10 tønner! For det betalte han 40 riksdaler til kommune- og fattigkasse. Da dampskipsferdselen kom i gang, ble det poståpneri i Hovden fra 1874.
Men han hadde også sans for jordbruk. Han drev gården frem til et mønsterbruk, og dyrka blant annet opp Sandmyra. Ennå den dag i dag kan en se rester etter grøftene der nede. På det meste hadde han stor buskap, med hest(er), (det ble fortalt at kona hadde egen ridehest) 8 kyr, 1 okse, 2 ungfe, 26 sauer og 4 høns. Det ble sådd ut 1,5 hektoliter bygg, og satt 5,8 hektoliter potet – ca. 2 sekker. Han var en av de første i bygda som pløyde om, og sådde i 20 kg. gressfrø. Det var nok under han, - og hans kone ldas styre det ble kalt «Storgården», og brukt siden. Rikdommen som ble håva inn ble også brukt til å føre et stort og staselig hus, og det gikk nokså aristokratisk for seg der i gården. (Om interne forhold, les artikkel i Bøfjerding 98). Frua hadde ikke mindre enn 5 tjenestejenter, og Ellingsen selv var en godhjerta og raus person. Handelsstedet Hovden ble kjent langt utetter landet.
Men så gikk det som det ofte må, når tæring ikke settes etter næring. Det ble økonomiske vanskeligheter, den gode mann fikk næringssorg og i tillegg kjærlighetssorg. Han mente kona Ida Sophie Døscher holdt seg for mye sammen med huslæreren. Byrdene ble for tunge å bære, og han blei sinnssyk i sine siste leveår. Nærmere 1890 gikk handelsstedet konkurs. | 
|
Feskarbonden
Men det var ikke berre væreierne som slo seg opp i de gode tidene, også vanlige folk hadde gjort det godt. Noen kunne kjøpe seg bedre båter og bruk, og til og med flikke på stua si. En og annen begynte til og med å male huset sitt, noe som for bare var forbeholdt de kondisjonerte. Vanlig folk fikk i det hele tatt bedre levevilkår utover på 1800- tallet. Mot slutten av hundreåret begynte feskarbonden å bli selveier, både leilendingen, husmannen og strandsitteren kunne kjøpe seg egen gård. Etter at poteten kom til bygda omkring 1820 ble ernæringsforholdene bedre. Mange dødelige barnesykdommer ble borte, flere barn vokste opp - og folketallet økte raskt.
Fra 1870 - og særlig i 80 åra, var det skreifisket som sto for det meste av utkomme. Særs gode år var det fra 1882 til 1895, da var det mellom 200 og 300 fiskere som drev vinterfiske for Hovden. Toppen ble nådd i 1894 med 325 mann, fordelt på 33 garnbåter og 30 Iinebåter – fembøringer og åttringer. Høyeste oppfiska kvantum var i 1892 med 390.000 stk. skrei !
Jenny Nygård fortalte bla. fra sin oppvekst omkring århundreskiftet «Best hus eg ifra vinterfeske, når aille båtan kom. Det var fembørrenga, åttrenga og mindre båta også. I tillegg kom jekten som var oppkjøpsfartøy. Eidsfjordflåten kom oftest ilag, då var det en heil skog av maste og segl ifra Nykan og nordover. Nesten heile Eidsfjord mannskor kuinn vær samla, og ved tilstellinga og festa av forskjellig slag deltok de med sin vakre sang. Festan var oftest på Borgstua, i uinneretasjen der det var dains til trekkspellmusikk. Om sommaren dainsa vi på platten ne`på Nonsvoillen, dein låg omtrent der bryin til Heimgården låg. Ja, det va mykkje faranes folk som kom hit ut den gongen, nån slo seg ner her ute». | 
|
Væreiere og handelsmenn på 1900-tallet
Et nytt dynasti overtok Hovden i 1893. Det var brødrene Bernhard og Johan Normann fra Hamarøy, sammen med svogeren Ludvig T. Westgaard. Disse drev bedriften frem tiI 1914, men var vel aldri i nærheten av a føre videre et slikt storslått hus som deres forgjenger.
I deres tid ble havneforholdene i Hovden utbedret. Moloanlegg ble bygd rundt innløpet i vest, Heimgårdskaia og Holmstøkaiene ble lagt opp i stein.
Arbeidet sto ferdig i 1899. Stedet fikk telefonforbindelse i 1892 ved at L.T Westgaard bekosta telefonlinje fra Straumsjøen tiI Hovden.
Deretter fulgte Sigvart C. Andersen Rysst i noen år fra 1914 til 1923. Han var også politisk aktiv, og satt i herredsstyret en periode. | 
|
I 1923 overtok Rysst & Mogstad A/S, fra 1925 under ledelse av Harald Rysst med hustru Margit –født Mogstad.
Disse førte stedet frem til en ny æra. De restaurerte Storgården, i stil og etter mønster fra den store verden hvor de kom fra. De hadde bodd ei tid i Buenos Aires i Argentina. Frua hadde mange i sin tjeneste, både i hus og fjøs. Alt fra starten av synes det som Harald Rysst hadde andre planer med stedets utvikling enn sine forgjengere. Han begynte a selge jord og småbruk til unge familiefolk som ønsket å slå seg ned i Hovden.
Bedriften drev assortert varehandel og fiskebruk, men ei tid også hermetikkfabrikk og pelsdyrfarm. Det ble bygd nye kaier bIa. dampskipskaia i 1930. Harald Rysst var aktivt med i motstandsrørsla under krigen, og måtte på | 
|
slutten rømme med familien over til England. Bedriften drev «god butikk» til utpå 50-tallet. Men så tok også det dynastiet til å rakne – i 1956 gikk det konkurs.
Etter hvert begynte stedets egne sønner å røre på seg i forretningslivet. I 1947 bygde Odd Berg Hanssen butikk, og drev assortert varehandel på Malnes i skarp konkurranse med den mer veletablerte bedriften i Hovden. Men i lengden kunne det ikke gå med to butikker på en såvidt liten plass, og i 1955 gikk også han konkurs.
Odd var også aktivt med i det politiske liv, han satt i herredsstyret fra 1946 tiI 51, i formannskapet 1952-55, og hadde ellers viktige kommunale styreverv.
Trygve Nygård overtok posten og varehandelen umiddelbart etter Ryssts konkurs. Først drev han i de gamle butikklokalene i Hovden, men flytta senere inn i Odd Berg Hanssens tidligere lokaler på Malnes. I mer enn 30 år drev han handel og postkontor på stedet.
I 1958 overtok Jarle Evensen konkursboet Hovden. Han bygde etter hvert opp en moderne fiskeforedlingsbedrift, med filetfabrikk og store havgående fartøy. Folk fra hele bygda, og vidt utover, var i hans tjeneste både på hav og land.
Etter hvert kjøpte han opp flere bedrifter i Lofoten og Vesterålen, og bygde nytt, stort filetanlegg på Eidet.
Men butikk og gårdsdrift hadde han ingen sans for. De gamle, ærverdige bygningene ble revet, i likhet med buene på Holmen.
På tuftene av Storgården førte han opp en moderne villa, med svømmebasseng og vinterhage. I hans tid ble den nye moloen bygd, som gjorde havna til ei av de beste i Vesterålsregionen. | 
|
I kommunalt styre og stell
De første protokollene etter at formannskapsloven trådte i kraft i 1837 forsvant i brann. Men fra tidlig i 1860-årene kan vi finne folk fra gårdene her valgt inn i Kommunestyret. Den første var Anton C. Isaksen, Malnes 1860-62, så Johannes Larsen, Malnes 1863-64. Deretter fulgte Johan B. Ellingsen, Hovden i flere perioder gjennom 1860-70 og 80-årene.
Senere kom Isak Antonsen MaInes inn i 1897-98. Ludvik Westgaard, Hovden 1902-10. Ludvik Wiik 1911-13. Sigvart C. Andersen Rysst, 1920-22. Andreas Wiik 1926-28. Bertram Evensen 1929-40, Karl Wiik 1935-37 og Odd Berg Hanssen 1946-55.
Det var personer med vidt forskjellig politisk ståsted, men med ett til felles - å arbeide for stedets beste. Utenom de som er nevnt, var flere andre personer fra stedet med i kommunale utvalg, styrer og råd, det vil imidlertid føre for langt å nevne dem alle her.
I løpet av denne hundreårsperioden hadde det skjedd enorme politiske og samfunnsmessige endringer i landet. noe som også vårt vesle samfunn fikk føling med både i positivt og negativ forstand.
Strukturendringer
Det var særlig etter 1.verdenskrigen at eiendomsstrukturen endra seg. Væreierne tok til å parsellere ut jord oppover Hovdehauan på 20-tallet. Også på Skifte og Malnes ble det skilt ut flere småbruk på mellom 10 og 20 da., eiendommer som kunne gi for til et par kyr og noen sauer –og nok matpotet til familien.
I tida etter krigen til ut på 1950 tallet, var det omlag 50 melkekyr på gårdene – Hovden med Malnes. Folk trengte ikke å fare rundt i utmarka etter for til dyra sine i den grad som før. Men det bodde fortsatt folk i buen, både på Holmen til omlag 1950, og i Heimgården til utpå 6O-tallet, noen av dem hadde både kyr og sauer og var avhengige av utslått bla. på Frugga.
Folketallet hadde økt kraftig i denne perioden, og nådde vel maksimum like etter krigen med opp imot 250 mennesker. For å møte denne befolkningsveksten ble Nonsvollen lagt ut til tomter. Flere av småbrukene fra 20- og 30-tallet avvikla også gårdsdrifta, og fikk skilt ut tomter til sønner og døtre som ville slå seg ned på gården.
Fiskeflåten hadde gjennomgått store forandringer. Fram til slutten av 1800-tallet var seglbåten egenrådende, de mest brukte storbåtene var åttring og fembøring – garn og linebåter fra 30 – 50 fot. Men også firroing og seksring (trerømming), båter på 20 - 25 fot ble mye brukt.
Den minste var færingen eller kjeksen, gjerne brukt til juksefiske oppmed og ellers til all slags småtrafikk. I ei overgangstid kom dekka seglbåter. Så kom motorbåten, og ei tid ble det satt motor i de smekre nordlandsbåtene.
Den første dekka motorbåten kom til Hovden i 1910, og snart fulgte flere etter.
Nokså spinkle farkoster sett med dagens øye, men et utrolig framskritt for folket dengang. Å segle var ett, men tenk å slippe å ro! I løpet av et par - tre tiår, allerede før 1940 – var den stolte nordlandsbåten borte fra fiskefeltene. Større og bedre motorbåter kom til etter hvert, flere«drektige» nybygg-båter på mellom 50 og 60 fot ble kjøpt inn først på 50-tallet.
Men moderne båter til tross, rekrutteringen til fiskeryrket sviktet, ungdommen fant nye leveveier og en større andel tok til å flytte ut. Strukturendringene i samfunnet tar ofte uforutsette veier. | 
|
Hovdeværingan står sammen
Mange viktige samfunnsoppgaver ble realisert mellom 1920 og 1960. det første store prosjektet var veien gjennom gården, som ble utført med dugnadsinnsats på 20-tallet.
Gjennom Tussen og sørover som nødsarbeid på 30-tallet. Siste stykke ble gjort ferdig over Nykraen høsten 1954, ny skole ble bygd i 1928. Før den tid hadde det vært skolt i Borgstua på Storgården, og da den brant ned forsvant også gammel innredning fra kjerka på Malnes.
Reparasjonsarbeid på moloen viste seg å være nødvendig på 20 og 30-tallet.
Selv om elektriske lys og strøm lenge hadde vært vanlig på ”bruket” fra eget agregat, var det først etter at kraftlinja ble ferdig høsten 1952 det ble tilgjengelig i heimhusan.
Ungdomslaget ”Måsen” som ble stiftet i 1922, bygde ungdomshus på Malnes i 1938, etter at det brant ned i 1951, ble et nytt og større ”samfunnshus” satt opp på Skiftesanden i 1957. Ungdomslaget hadde bla. amatørteatergruppe, gode friidrettsutøvere –og på 30 og 40-tallet kunne de også stille med et sterkt fotballag.
Etter hver ble gressbanen ved kjerkegården på Storvollen for liten. Ny grusbane med internasjonale mål ble bygd på Sanden – da den var ferdig i 1955, var den en av de beste fotballbanene i Vesterålen.
Kirkesamfunnet ” Det Norske Misjonsforbund” bygde bedehus på Malnes og ble innviet i 1956.
For å gjennomført disse store arbeidsoppgavene krevdes det en betydelig dugnadsinnsats, for pengene rakk oftest knapt nok til materialkostnadene. Det var gjerne noen få ildsjeler som sto bak, men de evnet å få med seg det meste av folket til felles innsats. Ofte var det de samme personene som tok et tak både for bedehusets og samfunnshusets sak.
Slik ble også vannverksprosjektet løst på 60-tallet, og den gode samarbeidsviljen i dette århundre har vært særmerke for folket her ute.
Feidene på Malnesmyra hadde ikke skapt ”ondt blod” mellom gårdene, ætlingene etter kamphanene ble vel forlikte, noen ble inngifte –og etter hvert som skyldfolk å regne.
Snart var myra uttorva og kunne dyrkes opp. Også Malnesfolket måtte søke andre områder for å få dekket brendselsbehovet sitt. På torvmyrene innover Sund, Haugen og Rymyran slet de side ved side på damkanten.
Når torva skulle settes opp - da sto de skulder ved skulder mot båtsiden og spente ryggene imot.
På oppsangerens skarpe kommandorop, svarte barske mannsrøster:
” Å ta i tak ! Å hååå ! Å furi-ja, furi-ja ! Å hååå ! Å sætti-ja, sætti-ja ! Å hååå !”
Omtrent slik lød det samstemte koret fra Hovdeværingan i Heimgårdsstøa.
Tunge tak ble mest bare som en lek når mange nok var med.
Kommenter historien
|
