2009 er allerede godt igang...
og for oss i Alta har det starta på verst tenkelige måte!
Det er som om man ikke har fått mulighet til å viderføre tankan man har på nyttårskvelden om et nytt år og alle mulighetene som ligger i det.
Etter ei stille og rolig julefeiering hjemme sammen med Victoria og Dag, Ruth og Ariel hadde vi forventninger og håp om å starte på hverdagen med nye, blanke ark. Den illusjonen ble brutalt borte etter den grusomme bilulykka 1. januar, midt i Alta by. Min beste venninne gjennom 16 år, hennes datter og datterens kjæreste ble drept da de fikk sleng på bilen og kolliderte med en annen bil, på tur på kino denne ettermiddagen. En helt vanlig aktivitet å gjøre for de fleste Altaværinger, og absolutt ikke noe man forbinder med å være livstruende eller på annen måte farlig. Men denne ettermiddagen ble slutten på 3 liv...en alt for tidlig død for alle tre, og det føles utrolig urettferdig... Døden er jo egentlig ganske demokratisk, -den rammer alle uten unntak, og det vet vi.. Men dette var så unødvendig - sporet og dårlig vei får skylda fra flere hold.
Alle tre var født og oppvokst her, og hadde sine familier rundt seg i mitt eget nabolag. De jobbet i virksomheter i lokalmiljøet, og dermed har deres brå død fått konsekvenser langt utover det aller nærmeste nettverket.
Tilbake sitter besteforeldre, foreldre og søsken, tanter, onkler og søskenbarn, venner, kollegaer, barn og foreldre i 2 barnehager, naboer og bekjente, og føler seg veldig berørt av denne tragedien. Det viste oppslutninga i kirka i begravelsen, og det viser engasjementet i de forskjellige minnestundene som har vært arrangert i etterkant; både inne og ute på veien.
Sjøl deler jeg dette med leserne av bloggen fordi jeg har mistet min beste venninne og go'jenta hennes. I 5 år bodde vi sammen i huset vårt; 2 enslige mødre m hhv tre og et barn - mine barn ble som store søsken for hennes datter. Vi delte mye tid, og har mange gode minner. Det var alltid godt humør, latter og glede når vi var sammen.
Vi var også ilag i jula, Eli og jeg; vi gikk tur sammen, ho var på besøk hos oss, og vi ønsket hverandre "godt nytt år" gjennom vinduet bare noen timer før dette skjedde...det er så uvirkelig at de er borte!
Først var det veeeldig uvirkelig, så var jeg på minnestund i kapellet sammen med familien deres og da ble alt plutselig virkelig... Det var dem..
Jeg fikk mulighet til å dele sorg og smerte med familien, jeg fikk tatt skikkelig farvel med to sentrale mennesker i mitt liv gjennom 16 år, jeg kjente at sorgen "reiv mæ sund" innvendig og smerten var faktisk fysisk...som et åpent sår!!! Uendelig trist å oppleve dette her; og et tap som er vanskelig å beskrive.
Min erfaring er at man er nødt å bearbeide sånne opplevelser for å komme seg gjennom, og for meg er det å prate og å skrive veldig god terapi.
Samtaler med broren til Eli, og redningsmannskapene, som jeg jobber sammen med, -har vært til stor hjelp denne uka...og jeg kjenner at det gjør hverdagen lettere allerede. I tillegg var det godt å bruke tid på disse linjene...
For meg er det ikke et svar å sitte hjemme å gruble; jeg må ut å leve meg gjennom... Livets ryggsekk blir tyngre med årene..det har jeg iallefall lært!
