Torills lille hjørne –

der vi deler de små gleder som betyr så uendelig mye.......


Torill Ditlevsen, f. 1961, er født og oppvokst på Leite, som den fjerde og nest yngste av døtrene til Magnar og Paula Hanssen. Med røttene solid festet både på Eidet og i Hovden, trives hun godt med å få lov til å bo og arbeide i Bø. Torill er utdannet lærer, og er til daglig å finne på Bø ungdomsskole, der hun trives godt i jobben hun har hatt siden 1985.



February, 2009
Minnan strømma på...

php/DSC02482.JPG


Turan tell Hovden har vorr mange oppigjønna åran, og som oftast har det vorr mykje glede førrbuinn med det. Når æg i dag va der ute heilt åleina, tok æ mæ god tid tell å ta bilda, og minnan kom strømmanes på.
 
Når æ kom kjøranes nerover Mærshalsen, kom æg tell å tænk på aille bussturan fra Eidet tell Hovden med han Magnus, han Julius eiller han Kjell Magnus som sjåfør. Æg vart bestaindig bussjuk, og når vi va kåmmen tell Nykvågen, då va æ aillerede ganske dårlig. Mænn ka betyr det, når nåkka med det artigaste mainn vesst va å vær i Hovden. Då gjord det ikkje så mykje om æ mått spy i polvotten mæns bussen snuidd nere på kaia i Vågen, eiller om spaserturen opp i fra forkjøkkenet og tell ho mor på Hauan tok næsten en halv time førr at æ va så kvalm og svemmel. Aillt dettan va utrulig nok vældig fort glømt så snart æ kvekna tell litt. Ho mor veinta bestaindig med meddagen, og suppa ættepå va det åsså; heilgrynsuppa, makaronisuppa, sagosuppa, risengrynsuppa, rabarbrasuppa. Det e heilt sekkert fleir einn mæ så vassflyt i kjæften bære med tanken! Ætte meddag va det å vask opp koppan, deinn eine a oss vaska, og deinn ainner tørka og sætt på plass. Når det va gjort, kom næsten det ailler bæste: Då sætt æg og ho mor oss med kjøkkenbordet og planla ka æ sku kjøp på butikken hos han Trygve og ho Petra, og æ skreiv det ned i boka så æ sku ha med. Då blei vi åsså enig om ka vi sku bak, førr æksæmpel hveteboilla eiller havverkjæks – engenteng kuinn mål sæ med å få bak ilage ho mor på Hauan. Æ ska heiller aildri glømm deinn evnen ho hadd tell å stijll spørsmålan sånn at æ plusselig hadd førtællt ho nåkka så æ overhodet ikkje hadd tænkt å førtell nån voksne i det heile tatt.... Å så lattern hænnes mor, og de mjuke heinden og kjækan så det e skrevven om førr. Kor heldig vi e så har sånner gode minna!
 
Æg tar med et værs fra dektet Syrin og løvetann i Sølvi Ytterstad si dektsamling Lita i nord:
 
En gang iblant æ turen tar,
 en reise i det blå,
 ser farmor gå omkreng å vanne planta.
 Det var så trygt å være til
 den gangen vi var små
 Et vakkert minne til den dag man skranta.
 
  Fortsættelse følger seinar ...
 


posted by Toril Ditlefsen February 04, 2009 23:20 | permalink | comments (4) | General

1 - 1 of 1

blog home

archive
FEBRUARY 2009
JANUARY 2009

:: Minnan strømma på...
February 04, 2009
:: Deinn lokale medesinmainnen...
February 10, 2009
:: Fleire gode minna ifra Hovden...
February 05, 2009
:: Lyset og gavan
January 29, 2009

:: Tusen takk førr kommentara og gode ord! Tell dæg, Ulf, så e æg heilt enig i at det e de uinderliaste tengan mainn bit sæg fast i! Deinn blodråppen på ørpleppen hass Odd såg du nokk førr dæg a fleire gruinna, tænk æ. Det eine kuinn jo vær at både du og ainner på din eia ailler gikk hos deinn samme frisøren så han Odd, og kuinn det skje han, ja - så kuinn det vell skje med ainner åsså! Å tænk vess det gikk einnu verre - då vart det ikkje bære en dråppe blod! Å så va det det med deinn blåsvarte farga - ka sku nu det bety? Jau, vi ha jo hørrt om kæm så har blått blod i åran, og når mainn så e a tjukkaste slækta...! Det e klart at sånner tanka ikkje bære e lætt å bli kvijtt. Rigmor, du hus nokk godt deinn der heindelsen med ho tante Tutti - førr mæ e det heilt utænkelig å åpn' hærmetikkboksa med kniv, men æ veit at mange benøtta deinn tæknikken førr i værden. Godt at ho tante hadd medesinmainnen rætt i nærheita deinn gången. Eillers så e jo du et tydelig bevis på at ikkje aillt går i arv - då tænk æ på det du førtæll om medesinboksan så du ikkje hadd løsst å ta i en gång! Førr min eia del så har æg åsså et restrektivt forhoill tell medesin, og har slætt ikkje løsst tell å stapp i mæ sånt uten at æ føl at det verkelig e nødveindig. Kanskje har det med at æg som lita førkje tok globidæska hænnes mamma mæsst ho låg middag, og så førsynt æg mæ a innhoillet. Ætte så ho ikkje va heilt sekker på kor mange globida så va i æska (fire eiller fæmm?), så bar det ifra Leite og innover te dåktern på Straume, der æg blei pompa - Sånt glømm mainn bære ikkje, og heiller ikkje ka så va gruinnen! Hansdotter Hanne, han fardijnn va slætt ikkje nåkka troilltamp, det ska du vette - han va mæktig snijll, stijllfærdig og rættfærdig sånn så æg hus han - akkorat sånn så nu! Du ska bære vær like stoillt a han så du e a ho mor og han far, og fortsætt å komm tell Hovden og kos dæg om somran når du e heime/nordaførr. John, æg grei lætt å fårestijll mæg dett store, kraftige legeme på vei neråver Hildabakkan i mørtna med aille skrømtan hakk i hell. Å ikkje nokk med det, æg veit korr mainn grua sæg tell det så sku komm ætte lyden a knuisst glass (eiller etternitt)! Det va jo der deinn store førrskjellen låg då glasset hadd ryidd over skoilten på mæ; han Bjørnar tort jo å flir når han såg at aillt hadd gådd fint med mæ, mænn førr min eia del satt angsten førr kor sijnt han onkel Jonnas kom tell å bli på mæ, og så va aill gruinga heilt nøtteslaus (heildigvis!). Veinta i speinning på fleira så kjæm på mijnna de vijll del med oss.
February 14, 2009
:: Igjæn - Toril - utruli førnøyelig læsning. Nu ska'kje han onkel få førr mange go'ord, mæn det slo mæ, då æ såg historia om dæ i deinn vinduslause vinduskarmen, at et knust vindu det va det nu aldri så farlig me'. I aille faill på Nonsvoll'n... I det regime vi va vant med - puinn bakken - va det atskjelli' værre dærsom det sku ryk ei eternitt-plata førr ikkje å snakk om et vindu. To a mine foreteelsa kuinn værr en prøvelse på de huselemeintan heime: Det eine va som på de fleste aindre plassan på gård'n når vi spælla fotbaill att'me husan. Det aindre va når mainn i mørkredseln's vold la tell beilling nerover bakken førr å uinngå ailskens skrømt som hadd samla sæ i fjøsen meilla oss og han onkel Rudolf. Topografiske forhold, i kombinasjon med glatte såla på skoen, gjor sett tell at farta - då mainn passert klessnor hænnes mamma - ikkje vart målt i km/t eiller m/s mæn heiller i G eiller Mach. Vi kainn vær gla at huset stod på en god gruinnmur eillså hadd det blidd fløtta ner på kjergår'n. Mæn i kraft a å mått funger som målsnor eiller "en barmhjertelig bærgar fra ailskens skrømt" så gjekk det med ei og ainna eternittplata når et stort lægeme som mett sku stoppes. Mæn så va mainn trygg om'kje ainna - inntell ho mamma kom ut fra stua førr å hør ka det va som va i ferd me' å skje. Og - som sagt - nåde deinn som knust eternittplaten - mæn det va heilst han pappa som tok det kjæftamange me oss håpefuille sprintera. Mæn - poenget! - på Nonsvoll'n va'kje sånt så farlig. Æ hus en gong vi hadd spælla fotbaill på deinn slætta dær aille campingvogn nu står ansamla i stua. Ætter en hæftig takleserie og pøfølganes baillvæksling ner'me garasjeport'n kom det en baill opp bakken - sekkert meint førr en av målsnikan - som eindt opp i vinduet på nordvest end av huset - i kjellarhøgde. Og - singel og sang - sælvfølgelig. Med min nerarva age og ærefrøkt førr sånner lyda av dyre materielle teng som plutseli' ikkje va meir - så røyst nakkhåran mine sæ momentant, samtidig som frøkta førr at mainn sku få skylda førr brøden - om mainn nu va aildri så uskyldi - la sæ som ei klam hand om halsen og tungeregion - og mainn stivna heilt. SÅ stod mainn dær luta og med auan på skotippen då han onkel vart telkailla av bråket og kom førr å sjå ka som skjedd. Mæn hæva han stæmmen og kjæfta oss opp? Neida! Det va mæst førr å sjå at det¨ikkje hadd gådd utover nån og nån vart skada. Og sånt nåkka hadd han då remedia førr å ordne. Så gjekk han og fotbaillkampen fortsætt - litt amputert mæn dog. Hadd æ vetta at satt å knaska de pelleran som ho Rigmor nævnt så hadd æ hadd ei plausibel førklaring på fenomenet, mæn som det banet æ va så va - og blei - æ rimelig rystet...
February 14, 2009
:: Hehe.. Vanvittig festlig å hør på alle dessan historien dokkers fra dokker va små (ev mindre - a alder i allefall) :) Æ trur at i forhold t han far (onkel Jonnas om dokker vil), så har væl kvær og en a ongan i huset på Nonsvollen lært et og ainna trikset når det gjeld medisinfaget. Og vil tru at mange a dokker lett kun ha bidd både doktor og sykepleire og Gud veit ka alt.. :) Og når det e sagt - Ho mor sku ha vært læge! Æ e hundre % sekker på at ho hadd stått medisinfagskolen med ståkarakter og glansmiddel :P Det ska ikje stå på det.. Nei det e godt å kom heim åt ho mor og han far på sommarn (og om vintern om man rekk det).. E en del a roa med å vær heime, førr de tar det så "chill" så de sei her sørpå.. (språkførrvirra, men dog.. ) Og når det kjæm t medisina - e ikje redd boksan i sæ sjøl, men det e ikje nåkka å ta de.. Æ e hos ho tante Line og han onkel Morten i Hakadal nu i skrivende stund, og kom t å tænk på nåkka han onkel sa her tidliar i kveill. " det e nu kjækt å ha en farmasøyt i familien.." (i fh t svigermora som e nettopp det) E det nåkka man lura på ang sånt så kan vi jo bære slå på tråen (eller bir det kanskje vanskelig sia alt e trålaust nu førr tia...?), t ho mor og han far i Hovden, om det e nåkka vi lura på - stort sett har de et svar å kom med :) btw - va han pappa litt troilltamp som onge?? ;P
February 13, 2009
:: Vektig presisering du kjæm med her, Rigmor! Dettan va på søttitallet, og då gikk det bussa tell Hovden både tijtt og ofte! Og det bodd masse folk der, åsså onga og ongdåmma! Innlægget dett sku ha vorr med i deinn vektige debatten om korsen mainn ska hoill folk i utkaintkommunan, førr kollektivtransport e heilt klart et møsst!
February 11, 2009
:: ...ja, det har blidd nån konsultasjona ner på Nonsvolden... Æ hus ho tante Tutti hadd skjært handa si på feskbollboksen en gång ho sku lag middag.. Ho brukt å åpn' boksan me' tollkniven, så æ kan tænk mæ at det ha blidd et glepptak eller nåkka.. Det hus æ at æ syns va skummelt, før ho blødd en heil del... Mæn han pappa rænsa og bandasjert på den mæst profesjonelle måten man kan tænk sæ. Og så va han ekspert på å fastslå om mageondt va blindtarmbetennelse eller ikkje... Han hadd en spesiell måte å trøkk over naveln på, og så drag handa fort te'bake... Vesst det ikkje stakk i høgersia då, så va det ikkje blindtarmen.. Det va så trygt og godt når diagnosen va stilt. Føresten så har æ nok lært en heil del a de der kunstan, før æ har benøtta mæ a nån av metodan då mine egne onga va små. Sånn reint internt så ska dåkker vette at han hadd en døktig assistent i ho mamma... og når han sjøl va krank...(og det va ikkje reint sjelden) så va det ho som trødd tell...med planke under ryggen, globoid, fenemal og alskens rare medisina så han mått ha.. æ e heilt imonert over alt HO kuinn...før æ va livredd før å TA I medisinboksan... Æ hus æ tok et lomm'tørkle rundt en boks en gång æ mått hent medisin te han pappa.
February 11, 2009




Tell a Friendtemp


administrator